I dag er det nøyaktig et år siden jeg forlot bestevenner og familie på flyplassen på Sola og gikk gjennom sikkerhetskontrollen for å flytte til den andre siden av verden helt alene. Da jeg var kommet gjennom sikkerhetskontrollen hadde jeg bare et bittelite øyeblikk av panikk og måtte ringe mor for å spørre “er jeg gal?”
Da jeg satt på flyet til Thailand visste jeg lite om hva som ventet meg. Det eneste jeg visste var at dette var noe jeg hadde brukt mye tid på å bestemme meg for å prøve. Følelsen av å gjøre noe ukjent er ganske nye for en planlegger som meg. Å ikke vite 5 år i forkant hva framtiden inneholder er en skummel tanke. Lite visste jeg at akkurat det med å ta ting som det kommer ville bli en av de største tingene jeg har lært det siste året.
I Thailand tar man livet som det faller seg. På godt og vondt. For en person som er så mye regelrytter som meg så har det vært ganske frustrerende til tider. På samme tid har det hjulpet meg å lære at det ofte går helt fint å la ting ta litt tid. Spontane ting kan også bli like bra som planlagte ting. Jeg kjenner definitivt at skuldrene er litt lavere nå enn da jeg først landet her. Kunsten å “sabaay” (ha det behagelig) har vært god læring.
Jeg har opplevd utrolig mye dette første året. Og mye av det har jeg dokumentert både her og på instagram. For å feire alt jeg har overlevd mitt første år i Thailand –> under teksten her er mange glimt av alt det jeg har opplevd.
Som oftest tar man bilder i positive situasjoner – så jeg kan jo også nevne noen av de mer negative erfaringene – Livet er ikke en dans på roser for å bruke en klisje. Det gjelder definitivt også når man bor i verdens fineste ferieland. Jeg har blant annet vært på sykehuset med voldsomt lave vitamin nivåer, å være språkstudent har definitivt ikke bare vært gøy hele tiden, spesielt ikke når jeg har sett at behovet for å begynne i jobben var tydelig, kultursjokk har jeg også hatt. Det er også viktig å nevne at man hele tiden føler at man går glipp av ting hjemme. Hjemlengsel er ikke noe å kimse av. Heldigvis er det mye lettere når man bare kan ringe hjem til både familie og venner over nett når man savner dem som værst. Å være singel som misjonær er heller ikke superlett. Det blir mye tid tilbrakt alene. Heldigvis trives jeg relativt godt i mitt eget selskap.
Jeg takker Gud for et helt år med bratt læringskurve, mye gøy og spennende, og noe skummelt og vanskelig. Hva hadde livet vært uten variasjon!
I Norge sier vi at tiden flyr. Men i mange andre kulturer, som her i Thailand – tenker man heller at tiden kommer til en.Så jeg ber og håper på at tiden som kommer til meg det neste året kan bli minst like bra som det første året.
