Siden November har jeg gått på språkskole for å lære meg Thai. Jeg har nå begynt på min syvende måneds-modul på skolen. Språkskolen min heter PTLS – Pornsuwan Thai Language School, og ligger et godt stykke unna hvor jeg bor. Hver morgen tar jeg toget i ca 40 minutter til og fra skolen. Vi har 3 timer undervisning fra klokken 09.00 til 12.00. Ofte er det slitsomt å komme seg av sted til skolen. Spesielt når man vet man ikke har gjort leksene rett kvelden før, men ikke klarte å finne ut av hva man gjør feil.
Nesten hver dag de første 2 månedene hadde jeg hodeverk etter hver skoledag og måtte dra hjem og ta en powernap før jeg kunne begynne på leksene. Det var utrolig merkelig hvor sliten hjerne ble av språkskole. Jeg kunne kjenne hvor mye fokus og energi det tok å skulle prøve å forstå et nytt språk når lærerne kun brukte thai.
Til nå har jeg hatt 3 moduler med grunnleggende muntlig språk. Der brukte vi tid på å lære oss lydene og tonene i språket, pugge ord og uttrykk, og lære oss ulike setningsstrukturer. Jeg har også hatt 2 moduler over 3 måneder med grunnleggende skriving og lesing. I de modulene lærte vi alle bokstavene og de mange spesielle unntaksvis stavemåtene. Når vi spør hvorfor de har så mange slike “unntak” så sier lærerne bare “på grunn av sanskrit”.
På språkskolen har jeg blitt kjent med flere av de vennene jeg treffer mest utenom skole og arbeid også. Det er noe spesielt med å bygge vennskap over en felles frustrasjon over hvorfor det er så mange bokstaver som skal sees men ikke høres. Jeg setter også stor pris på å bli kjent med folk fra mange ulike land, med så mange ulike bakgrunner og ulike begrunnelser for hvorfor de nå befinner seg i Thailand.
Selv om det er slitsomt og til tider frustrerende å skulle lære thai, så har jeg også hatt utrolig mange oppturer. Det er så kult å se at jeg etter 7 måneder faktisk ofte klarer å forstå hva folk sier. Den gleden jeg kjenner når jeg plutselig forstår noe grammatikk som er litt komplisert. Definitivt verdt strevet! Det som også gjør all jobbingen verdt det er at folk nå har begynt å bli overrasket over hvor mye jeg kan eller hvor bra jeg kan snakke. Jeg tror ikke nødvendigvis jeg er så sykt flink. Men jeg overgår nok forventningene til de som kanskje møter meg for første gang, eller som ikke har hørt meg stotre meg gjennom “hvordan har du det?” de første månedene. For en mestringsfølelse å kjenne på hvor mye mer jeg kan nå enn i november fjor. Når jeg starta på språkskolen hadde jeg faktisk mine tvil på hvor mye jeg kom til å klare å lære. Selv om jeg synes det er gøy å lære nye språk, så er det jo ikke en selvfølge at jeg klarer å bruke det. Og jeg har fortsatt en lang vei å gå. Men jeg har troen på at det skal gå bra!
Det aller beste med språkskolen er at det også er gøy å være der. Vi har veldig flinke og gode lærere som er gode på å bli kjent med elevene sine, og som gjør undervisningen gøy. De er også flinke på å feire når det er noe som kan feires. Vi har laga Krathonger ved Loy Krathong, vi hadde et felles måltid rett før “juleferie”, de hadde med hjerteklistermerker på valentines day for å nevne noen.
